Jeg husker jeg så rundt meg og tenkte; finnes det ingen lykkelige mennesker lenger?

Har livet blitt et evig jag?

Går vi på autopilot?

Drukner hverdagen i ansvar, forventninger og forpliktelser? 

Har vi blitt eksperter på å undertrykke følelser, ønsker og behov? 

Tør du spørre deg selv om du er der du ønsker å være?

Hva rører det seg i deg da?

Vi er så flinke på å begrense oss selv. 

Hva med å bli mer flinke på å ta vare på oss selv, bryte mønster, heale sår, finne veien vår og bygge drømmer?

Hvordan tar vi egentlig vare på oss selv?

Og hvor ble det av hverdagslykken?

Hvordan kan vi fylle rommet fra der vi er i dag til der vi egentlig ønsker å være?