Den indre stemmen.. 

Har du noen gang følt at noe ikke er riktig? At noe inni deg forsøker å si noe?

«Det spiller ingen rolle for meg om dere blir eller reiser». Den setningen gjorde så grusomt vondt og det raste inni meg. Jeg sa ingenting. Men etter den andres utbrudd å tolke, så var nok uttrykket mitt lett å lese. Jeg sa ingenting fordi jeg visste at dette var egentlig ikke var relevant – det var noe annet som prøvde å si meg noe. Inni meg. Situasjonen i seg selv var såpass uskyldig at det handlet om at noen ville reise og noen ville bli. Og denne personen ville nok bare gjøre valget mitt enklere uten at han også skulle påvirke. Men en del av meg ville nok høre at det var ønskelig at vi ble værende. Betydde ikke tid med meg noen ting? Hva i alle dager var det som foregikk inni meg? Det føltes ikke nytt heller. Som om det var en integrert følelse som skrek etter oppmerksomhet. Og nå skulle den få nettopp det. Dette ble reisen min videre på å finne ut av hva som rørte seg inne i meg.

Jeg legger merke til mange kurs og mentorer. Det er jo et hav av det når man først begynner å lete. Dette hadde jo skapt en nysgjerrighet i meg. En dag fant jeg et kurs som skulle holdes her i Brumunddal. Det kunne neppe være en tilfeldighet. Jeg kjenner til kursholderne og temaet føltes så riktig. Det indre barnet.  Men så leste jeg programmet der alle må gjennom en type traumebehandling. Og så ser jeg at et av dem var familieoppstilling. Jeg tenkte.. ikke faen, av alle alternativene så er det denne jeg vil få med mitt hell. Men så har jeg jo også lest at det er jo nettopp da man skal gjøre det. Så jeg reiste.

 Selvfølgelig skulle jeg få familieoppstilling. Dette var en så forferdelig og forløsende opplevelse på samme tid. Dette var uten at jeg hadde fortalt særlig om min barndom, så det var helt grusomt å se hvordan de spilte sine roller der jeg fikk det meg selv utenfra. Der jeg fikk se hvor forferdelig det føles å ikke bli sett og hørt som barn. Hvor liten og ubetydelig man føler seg. Det skal sies at disse to kursholderne er høyst intuitive. Etterpå kommer den ene og gjenforteller meg ordrett hva mamma har sagt til meg i flere år. Jeg fikk helt gåsehud. Så går hun bort til der «far» står og sier: Jeg må bare fortelle dette også som kommer inn fra far «uansett hva jeg sier eller gjør så blir det feil for noen». Så spot on. Jeg har vært den det er lett å overse og overkjøre fordi jeg har gjort minst ut av det. Om jeg har vært så uheldig å være synlig så har det vært som å komme ut av en episode av dynastiet.

Så, hva var det denne følelsen forsøkte å fortelle meg? 

Det var her noen av brikkene begynte å falle på plass. En krypende forståelse for hvor sårbar tryggheten min her, og at den kan kobles tilbake til da jeg var liten.

Nå vil jeg også si at jeg elsker mamma overalt. Dette handler ikke om dårlige foreldre, for vi gjør det beste vi kan. Kort fortalt så hadde mamma fødselsdepresjon og fikk ikke hjelp før jeg var 10 år. På den tiden var dette tabu å snakke om, og mange visste heller ikke hva det var og hvorfor de hadde det slik. Min far var aldri til stede. Mulig jeg kommer mer inn på det senere. Jeg har vært så heldig med en «pappa» som kom inn i livet mitt når jeg var 8 mnd, men her var det heller aldri stabilt. Alle har sine roller og sin prosess, og dette vil jeg komme mer tilbake til senere.

Grunnen til at jeg starter med dette er fordi det var inngangsbilletten til min forståelse av hvem jeg er, hva min rolle er, mine lærdommer og vekst. Vi er ofte ikke klar over at hvordan vi blir programmert som barn ofte påvirker oss hele livet.